Den japanske spisshunden er resultat av et bevisst
avlsarbeid hos japanske oppdrettere som ønsket å få frem en middels stor selskapshund.
Det skjedde fra 1920 -åra. Rasene Pomeranian og Samojed lå til grunn for avlsarbeidet.
Dette er en aktiv og glad hund som har fått betydelig utbredelse i Norge.
Historikk
Japanerne er kjent for å være dyktige i avlsarbeidet med hund, og de fikk raskt gode
resultater da de satte seg for å skape en hendig selskapshund i 1920 -åra. Det var
først og fremst Pomeranian som lå til grunn for avlen.
Den japanske spisshunden fikk raskt et edelt og ensartet preg i hjemlandet, og den ble
svært populær. Det viste seg at den passet til det formålet den var utviklet for: en
hendig selskapshund for folk flest. Rasen ble godkjent av FCI i 1964.
Den store utbredelsen av rasen i hjemlandet gikk i en periode ut over kvaliteten på
hundene. Da den sank, avtok også interessen for rasen. Men dyktige oppdrettere har i
løpet av de siste åra igjen fått frem en god stamme av hunder.
Utenom Japan er faktisk Norge og Sverige de landene der rasen relativt sett har den
største utbredelsen. Den første japanske spisshunden ble registrert i Norge i 1973. I 70
-åra ble det importert en del hunder fra Sverige, og de dannet grunnlaget for den stammen
vi har i landet i dag. Det er jevnt over meget bra kvalitet på hundene. Selv om det
fortsatt kan ønskes et mer ensartet preg på hundene, ser vi stadig at japanske
spisshunder konkurrerer helt i toppen på utstillinger. I Norge registreres det over 150
japanske spisshunder hver år, og rasen har en egen klubb: Norsk Japansk Spisshund klubb.
Den startet i 1979, og har to under avdelinger: aktivitets gruppe Vest og akt. gr. Nord.
Opplæring, familieliv, bruk
Den japanske spisshunden er nok forholdsvis liten, men det er en robust hund som er
lett å oppdra. Også med denne rasen bør man starte med innlæring tidlig, for den er
svært lærenem på valpestadiet. Den tidlige innlæringen bør ha preg av lek, selv om
klare grenser tidlig skal settes opp.
En japansk spisshund stiller ingen spesielle krav til omgivelsene, den tilpasser seg et
liv i både byleilighet og som gårdshund på landet. Aktivisering og mosjon kan også
avpasses den enkelte eiers forutsetning, men det er likevel en fordel om hunden får
utfolde seg både fysisk og mentalt med jevne mellomrom. Hunden vil sette pris på turer i
skog og mark, uansett vær. Den er ikke kjent for å streife.
Det som har mest å si for trivselen til en japansk spisshund, er at den får være
sammen med familien så mye som mulig. Hunden er våken og opplagt og ønsker mer enn noe
å få være med der det skjer. Den kan fint klare å være alene noen timer, men når
eieren kommer hjem, kan den holde danseoppvisning i ren glede.
Den japanske spisshunden liker å være sammen med barn, dersom de behandler den pent.
Men den blir fort skeptisk hvis den blir utsatt for noe den ikke liker.
Den japanske spisshunden er ganske vaktsom, og den bjeffer gjerne når den hører eller
ser noe spennende. For å unngå overdreven bjeffing bør tendensen dempes alt fra
valpestadiet. Det viktigste er at man unngår å stresse hunden, for eksempel gjennom
barns ukontrollerte lek. hvis omgivelsene er rolige og harmoniske, smitter det lett over
på hunden.
Pelsen på en japansk spisshund er skittavstøtende, og dermed mer lettstelt enn mange
tror. Hunden kan holde seg ren og hvit i måneder uten bading dersom man gir den en
skikkelig gjennomgreiing med kam og børste en gang i uken. Hvis man skal stille ut sin
hund, bør man bade og børste oftere. En velstelt japaner er en fryd for øye, en skitten
og ustelt hund er et sørgelig syn.
Japansk Spisshund er både robust og allsidig, og både lydighet og agility er
aktiviteter hunden egner seg veldig godt til.
Helse
Det er ikke kjent at noen sykdommer er spesielt utbredt i rasen. Noen få tilfeller av
HD og AD og Patella Luxerasjon har vært reistrert, og mange røntger idag sine hunder.
Utseende
Japansk Spisshund. Robust konstitusjon og velbalansert helhet, dens harmoniske
skjønnhet er preget av livlighet og verdighet som er karakteristisk for rasen, og
utrykker eleganse. Dekket av overdådig, ren hvit pels. Spisst snuteparti, trekantede og
opprettstående ører og rikt behåret hale som ligger over ryggen. Forholdet mankehøyde
kroppslengde er 10:11. Intelligent, glad med skarpe sanser. Bråket oppførsel ikke
tillatt. Hodets størrelse harmonerer med kroppen, moderat bredt og avrundet. Den bakre
delen av av skallen er bredest. Middels store, mandelformede, svakt skråstilte og mørke
øyne. Ytterpelsen ren og strittende. Underpelsen kort, myk og tett. Kort pels på
snutepartiet, ørene, fremsiden av beina og nedenfor hasene. Resten skal være dekket av
rikelig lang pels, spesielt fra hals til skuldre. og forbrystet danner pelsen en vakker
krage. Også halen skal være dekket av lang pels i rikelig mengde. Høyde: 30 -38 cm for
hannhunder, tisper noe mindre.
Rasebeskrivelsen er hentet fra Den Norske Hundeboka. |
